”Selve leirområdet var en 2100 meter piggtrådinnhengning på en høyde med utsikt vestover mot den vakre Sembygda med den kjente Farmannshaugen, Bjørn Farmans gravhaug. Gamle ærverdige eiketrær foldet sitt rike løvhegn utover de lave brakkene og skapte en illusjon av ro og harmoni, som om man befant seg på et kurbad for slitne kondisjonerte, ikke et nazistisk redselskabinett. På en solrik sommerdag kunne Berg falskelig ta seg godt ut. Mange var imidlertid de som fikk andre førsteinntrykk uutslettelig risset inn i sinnet, fanger som kom i transport en skoddegrå høstdag mens piggtrådgjerdene tegnet ulne grå mønstre i overgangen mellom liv og død.”
Denne beskrivelsen er hentet fra Svein Bugges bok om Berg interneringsleir.
Når de første fangene ankom leiren den 26. oktober 1942, var den en leir med kun tre provisoriske brakker. Uten ovner, senger eller sengeklær, blikkfat, kjøkken, vann, toalett eller bord. Leiren var fra starten av dårlig organisert under Wallestads ledelse. I løpet av de to og et halvt årene leiren var i drift, jobbet 70 norske funksjonærer her. Noen av vokterne hadde vært frontkjempere, andre stort sett utdannet på tyskernes politiskole på Hønefoss. Det leiren manglet av god organisering, tok den igjen på utspekulerte måter å gjøre oppholdet hardt for de innsatte.
Leiren ble aldri fullført i løpet av krigen, og så sent som i februar 1945, da 200 fanger ankom fra Grini, var det til en brakke uten inventar. Berg var planlagt for 3000 fanger, men det satt aldri mer enn 400 her samtidig. Over 1300 var innom leiren.
Et eksempel på leirens uansvarlige ledelse er behandlingen av Kurt Blumenau. Han var revisor fra Jar, og ble arrestert under jødeaksjonen av statspolitiet den 26. november. Han satt først ett år på Grini, før han tilbrakte 1,5 år på Berg. Her ble han syk, men ingen tok ansvar for dette. Han ble i mars 1945 overført til Sverige, på båre. Han døde ut på høsten. 59 år gammel.
Kilde: Bugge, Svein; Skyggen fra Quslings hønsegård, Larvik 2001