(foto og film kommer)
Leiren var delt i fire ulike fangekategorier i kortere eller lengre perioder av leiren eksistens: de jødiske, politiske, svartebørshandlerne og straffedømte medlemmer av Nasjonal Samling.
De første som ankom leiren var over 300 jødiske menn i alderen 15 til 90 år fra østlandsområdet. Fra slutten av november 1942 ble det igjen en gruppe på rundt 60 jødiske menn. Disse var gift arisk, det vil si at de hadde en ikke-jødisk, norsk kone. Martin Meholm og Moritz Gorwitz var to av disse. Fra våren 1943 utgjorde denne gruppa en liten del av fangene på Berg.
(Foto jødiske fanger oppstilling – klippet Martin Meholm)
I februar 1943 kom de første politiske fangene. De kom etter kort tid til å utgjøre den største delen av fangene. Denne gruppen var såkalte «jøssinger», det vil si folk som tydelig hadde markert at de var mot Nasjonal Samling og nazismen, i ord og handling. Fangene kom fra alle yrkesgrupper.
(Sveip Quislings hønsegård Quislings hønsegård : Berg interneringsleir (nb.no)) –
Det var også et varierende antall personer som ble tatt som gissel. Årsaken var ofte at nære familiemedlemmer som var etterlyst av tyskerne på grunn av illegal virksomhet. Mange av gislene hadde en sønn som hadde flyktet til Sverige, eller som hadde gått i dekning i en av Milorgs mange celler i skogene på Østlandet.
(Milorgfolk i celler – Radio)
En tredje grupper var de som var tatt for å drive ulovlig omsetning av varer, såkalt svartebørshandel. De var ikke spesielt populære blant de andre fangene. Disse fangene ble flyttet fra Berg i begynnelsen av 1945, og inn flyttet gisler overført blant annet fra Grini.
(Hermetikk)
Den fjerde gruppen skapte en del utfordringer for de andre fangene. Det var medlemmer av Nasjonal Samling, eller frontkjempere, som av ulike årsaker hadde kommet på kant med partiet eller brutt loven. Noen av disse fangene virker det som kom godt overens med de politiske fangene, slik som Carl Henrik Løvstad, et NS-medlem som ble kritisk til partiets politikk, sa sin mening om det, og ble dømt for statsfiendtlig virksomhet. Han fikk gode referanser fra sine medfanger, og en forholdsvis mild dom etter krigen, og ble med i oversikten over fanger i boken om Berg interneringsleir, Quislings hønsegård, fra 1947. Andre som Håkon Lærum, fikk rykte på seg å være angivere, og fikk mindre rosende omtale etter freden med dertil strenger dom under landsviksoppgjøret.