(Foto og film kommer – tekst under redigering)
Johan Kristoffer Hüttner var en av flere brutale fangevoktere på Berg. Etter at de jødiske fangene som ble sendt til Sverige 2. mai 1945 var i trygghet, utarbeidet de en liste over fangevokterne. Der ble de puttet i ulike kategorier, alt etter hvor brutale de var i sin behandling av fangene. Den viser at flere også viste medmenneskelighet med sine fange, noen protesterte dessuten til politidepartementet over den behandlingen fangene fikk.
Halvparten av vaktmannskapene på Berg kom fra Vestfold. Resten var for det meste fra Buskerud, Telemark og Østfold. De hadde ulik bakgrunn, noen var aktive i Hirden og nasjonal Samling. Andre hadde vært frontkjempere på Østfronten. Enkelte var glødende nazister som ønsket å straffe de som satte seg opp mot Nasjonal Samling og nyordningen, men andre tok seg en jobb på Berg for å slippe å tjenestegjøre i enheter som Førergarden eller Hirdens alarmenheter. For noen fristet det dessuten med en trygg jobb med relativt god lønn.
Av de innsatte ble fangevokterne ansatt i Statspolitiet som nevnt rangert, alt etter hvor brutale de var. Noe var rene sadister, mens andre forsøkte å lette hverdagen til de innsatte, både jødene og de politiske fangene. En av de som gikk hardt til verks mot fangene var leirkommandanten selv Eivind Wallestad, en mann som dessuten ofte var påvirket av alkohol, i følge vitneberetninger. Jødene viste han tydelig forakt for, men de politiske fangene fikk også gjennomgå. Wallestad var en av arkitektene bak prosjektet på Berg, en mann som ville omskolere motstandere av Nasjonal Samling.
En av de som fikk kjenne denne vreden på kroppen var den 26 år gamle studenten Kristian Kauffeldt Hennig fra Vågåmo. Han ble arrestert i forbindelse med universitetsaksjonen i 1943, satt først på Bredtveit, før han ble idømt en ny sikringsdom på 6 mnd. i 1944 og ble overført til Berg interneringsleir 5. april 1944. Samme høst, i september, ble et brev med opplysninger om smugling av tobakk inn i leiren oppdaget. Hennig ble hentet og ført inn i kjøkkenbrakken av Johann Kristoffer Hüttner. Der inne ventet Eivind Wallestad. Deretter fulgte et forhør med trusler og påstander om at Henning var kommunist. Men ingen la en hånd på ham. Deretter ventet enn natt i kjelleren og mørkecellen i isolasjon. Dagen etter var det nytt avhør, men denne gangen gikk det hardt for seg etter at Hennig nektet å tro at hans medsammensvorne hadde tilstått:
Hennig bestemmer seg for å være litt bråkjekk og sier at «det tror jeg ikke før jeg hører det fra ham selv». Kristian Kauffeldt Hennig er knapt ferdig med å snakke før Wallestad griper han i brystet og magen og slenger han inn mot veggen. Så hagler knyttneveslagene mot hodet. Eivind Wallestad mister besinnelsen fullstendig. Hennig beskriver det selv som om han er en «punching-ball» for den rasende kommandanten. Han faller etter en stund ned på gulvet og blir liggende. Wallestad løfter ham opp og gir ham et knallhardt slag på høyre siden av kjeven. Hennig svimer av, men våkner ganske snart av at Wallestad står og rister i ham mens han skriker: «Vil De tilstå?» Hennig er redd for å bli slått i hjel og innrømmer så det hele. Han forteller hvordan tobakksmuglingen skulle foregå. Deretter sendes Hennig tilbake til mørkecellen nede i kjelleren, men blir senere hentet til enda flere avhør. Da er Eivind Wallestad der sammen med Leif Brynjulf Lindseth og Frithjof Foyn Gulliksen. Hennig blir sittende i kjelleren over en lengre periode. Senere får han komme opp og bo sammen med andre fanger i en av brakkene.
Nådeløse nordmenn – Statspolitiet av Eirik Veum side 870.
Overnevnte episode er bare en av mange omtalt i boken til Eirik Veum og boken «Quislings hønsegård» av Svein Bugge. Ingen ble drept under mishandlingen på Berg, men flere ble påført alvorlig og varige skader etter slag og spark.
Sakene mot de mest brutale fikk naturligvis størst oppmerksomhet i media i rettsoppgjøret. Andre ble i mindre grad omtalt. Noen av sakene var svært lokale, slik som mot Harald Huer fra Eik. Han havnet på Berg etter å ha blitt angitt for å skjule en illegal radio av Ragnar Johansen, et lokalt NS-medlem. Samme NS-mann hadde først forsøkt å utpresse Harald Huer for penger, og utgitt seg for å være fra hjemmefronten. Da dette ikke lyktes, anga han Huer som ble arrestert av tre lokale hirdfolk 7, mars 1945, og satt først en natt i arresten på Tønsberg politistasjon på torvet. Da han ankom Berg dagen etter fikk han en røff behandling, noe han forteller om under avhør i forbindelse med etterforskingen av den tiltalte angiveren etter frigjøringen:
Der ble jeg alene forhørt av fire vaktmannskaper, deriblant Lindseth. Det ble anbragt en stokk under begge knærne over over armene i armvinkelen, samtidig med at jeg ble påsatt håndjern. På denne måten satt eller rettere falt jeg overende i en sterk sammenpresset bøyning av kroppen, og så begynte slagene å regne over meg ved hjelp av en annen solid stokk, De fektet med pistoler foran ansiktet mitt og ville tvinge meg til å oppgi navn på dem som hadde lyttet på radio hos meg. Etter denne behandlingen kunne jeg ikke ligge på ryggen i en måned, og det tok seks uker før skorpene etter blodpølsene gikk vekk. Ragnar Johansen fikk en ganske annen behandling. Han ble ikke slått eller forhørt.
Arkivverket, Landssvikarkivet, Tønsberg politikammer, 19/49: Avhør av Harald Huer i Tønsberg 25. mai 1945.
Det var mange fangevoktere med dårlig rykte. Den første kjøkkensjefen på Berg, Kristian Karlsen fra Sandar ved Sandefjord, var opptatt av å vise hva han tenkte om fangene på Berg. En gang lagde kjøkkenet på Berg en større mengde lapskaus på 600 kg til et NS-møte, men dette møtet ble avlyst. Da valgte kjøkkensjefen å gi det til grisene, eller kaste det, fremfor å gi det til fangene. Han beordre også den jødiske fangen Bernhard Jaffe til å stå i tre timer på en stubbe mens han må late som han sager ved, noe Karlsen finner underholdende. I 1944 ble kom det en ny kokk til Berg, tidligere frontkjemper Hans Hansen Galleberg. Han var mer vennlig innstilt overfor fangene, og behandlet dem med mer respekt. Han fikk av fangekomiteen gode skussmål og de noterte at «han gjorde det han kunde for å hjelpe fangene og lette deres kår». Flere av fangevokterne viste tilsvarende holdning som Hansen, noe som selvfølgelig skapte misnøye blant enkelte av kollegaene.
Det var også noen fangevoktere som reagerte på enkelte fangevokteres opptreden, og klaget til Politidepartementet i Oslo. De var bekymret over det de mente var regelbrudd i henhold til ordensreglementet som gjaldt på Berg, eller brudd på føringer fra Oslo. Gunnar Lyder Engmann fra Stokke var en av de som klaget på fangebehandlingen og at fanger blir mishandlet, mens Erling Schønning Olsen sender inn en klage, før han sa opp stillingen ved Berg. Han reagere spesielt på det han omtaler som barnslige og dumme avstraffelser, og fikk nok etter at en fange ble beordret til å plukke opp saueavføring etter å ha kommet for sent til en oppstilling.