(film og foto kommer – tekst under redigering)
Nesten hele familien til Moritz Gorwitz ble drept under krigen. Hans far og mor, fem brødre, to søstre og ei svigerinne ble sendt til Auschwitz fra Berg 26. november 1942. I 2015 ble det satt ned snublesteiner til minne om de ti i Oslo:
Adolf. Lina. Elias. Leopold. David. Herman. Bjarne. Ida, gift med Elias. Ester. Og Edel, som bare var 14 år den novembermorgenen hun ble hentet på Bekkelaget skole. To foreldre, fem sønner, en svigerdatter, to døtre. Alle har de fått navnet sitt på en gyllen snublestein lagt ned her på hjørnet av Arups gate og Oslo gate i Gamlebyen. Alle bærer de etternavnet Gorwitz. Og alle steinene er merket med de samme ordene: «Deportert». «1942». «Auschwitz». «Drept».
Dagsavisen 27. september 2015.
Da de jødiske mennene ble ropt opp på Berg om morgenen 26. november 1942, ble Mortitz stående igjen. Med all maten. Han var ikke blant de som ble jaget ned mot jernbanen og de ventede togvognene. Moritz som var gift ikke jødisk, fikk være på Berg til noen dager før krigens slutt. 2. mai ble han og rundt 40 andre jødiske menn med ariske koner jeget inn i en buss. Ikke uten trusler om å bli skutt av en beruset Eivind Wallestad, men denne gangen grep Johan Kristoffer Hüttner inn og sa at ordren var å frakte alle trygt dit de skulle, og at denne ordren skulle følges. Først etter å ha passert Oslo og med kursen mot Sverige begynte de å ane at det kom en lykkelig slutt. Moritz besøkte leiren igjen i 2008, to år før han gikk bort.
Fra venstre foran. Edel, Bjarne og Herman.
I boken «Quislings hønsegård – Berg interneringsleir» av Svein Bugge forteller datteren til Moritz om familiens historie før og under krigen, her et lite utdrag:
Pappa fortalte om ydmykende behandling, blant annet, kryping i søla, slag og spark, sult og tørste, stjeling av mat med påfølgende opphold i straffecellene, opphold i grisebingen, stå naken på et ben i kulda, tortur med glødende jern på leggene. Det mest smertefulle minnet pappa hadde fra tiden på Berg var dagen de måtte stille på appell, 26. november 1942, nøyaktig en måned etter ankomst. Alle hadde på forhånd fått utdelt brød og fiskekaker som de skulle ha med seg på reisen. Pappa, brødrene og bestefar hadde samlet maten i en liten eske. En etter en ble de ropt opp, de som var ugifte eller gift med jødiske kvinner måtte gå til høyre, de som var gift med norske, ariske kvinner måtte stå igjen. Pappa ble stående alene igjen med all maten. Denne hendelsen plaget han sterkt i alle år. Under hele Bergoppholdet måtte han leve i uvisshet om hva som hadde skjedd med resten av familien. Han trodde at de kanskje var sendt til en annen leir, men ante ikke at det fantes gasskamre.
22. mai 1943 fikk pappa et brev fra sin eldste bror, Elias. Brevet var datert 9. mai 1943 fra «Arbeitslager Birkenau» og sendt til en norsk venn av familien. Brevet bestod av 5 korte linjer skrevet på tysk. Elias skrev at han var frisk og hadde det bra. Signaturen hadde en helt annen skrift enn resten av brevet. I følge dødslistene fra Museum Oswiecim, Auschwitz-Birkenau ble Elias, fange nummer 79123, myrdet 17.april 1943 i subcamp Goleszow. Det betyr at han allerede var død da brevet ble sendt.
Pappa hadde en liten svart bok, «Svarteboka», med dikt som ble skrevet av han selv og flere av medfangene. Årene på Berg er godt beskrevet i diktet «Bergprekenen, en kavalkade over vårt fangeopphold» som ble skrevet desember 1944. Andre dikt i boka kunne være humoristiske og mange var preget av en sterk kampånd og optimisme.
Skrevet av Kari Gorwitz. Gjengitt i boken «Quislings hønsegård – Berg interneringsleir» av Svein Bugge. Utgitt i 2015. Utdraget er fra 160 og 161.
Bildene i filmen er fotografiene som ble funnet ved en tilfeldighet under et gulv i 1996 flere tiår etter krigen. Sporene etter en familie som levde lykkelige liv i Norge før den tyske okkupasjonen og nazismens brutalitet og ideologiske blindhet.
I forbindelse med minnesmarkeringen i Oslo i september 2015 holdt Kari Gorwitz en gripende tale der hun blant annet fortalte om hvordan faren opplevde, og aldre glemte, det som hente i Oslo og på Berg høsten 1942. Dagsavisen presenterte familiens historie, her et lite utdrag:
Bare en av Adolf og Linas Gorwitz` seks sønner overlevde krigen. Moritz Gorwitz ble sendt til Berg fangeleir sammen med faren og brødrene sine, den 26. oktober 1942. Han fikk bli igjen i leiren fordi han var gift med en norsk, «arisk» kvinne, Ragnhild fra Valdres. Hadde det ikke vært for et siste liten-direktiv fra Berlin om at Norge ikke skulle deportere «de arisk gifte», ville ikke Moritz` datter Kari kunnet stå her i dag i Arups gate og si noen ord om familien sin. Også hun må heve røsten nå, for det er ikke bare trikkene som bråker, i tillegg er det noe støyende anleggsarbeid like i nærheten. Men det er visst akkurat slik den tyske kunstneren Günther Demnig vil ha «Stolpenstein»-prosjektet sitt: Det skal bores og støpes der og da, så støvet får folk til å hoste, håndverkere skal jobbe og svette, og det skal foregå midt i den travle hverdagen, med alle livets tilfeldige lyder som akkompagnement, gjerne mens intetanende skoleelever og mødre med barnevogner presser seg forbi på fortauet, slik de gjør det nå her i Arups gate. Kari Gorwitz tar ordet, og forteller at grunnen til at de steinene skal legges ned akkurat her, er at det var her Gorwitz-familiens blikkenslagerverksted en gang lå.
– Min bestefar startet dette blikkenslagerverkstedet i 1920. Han kom fra Latvia, fra byen Liepaja, i 1910. Han var da allerede forlova med min bestemor, og de gifta seg i Oslo samme år. Han var blikkenslager hele sitt liv, det samme var alle hans seks sønner, og en av dem var min pappa. De bodde oppe i Jotunveien 17 på Bekkelagshøgda, men der var det ikke praktisk mulig å legge steinene ned i gata. Derfor passer det veldig godt at de blir lagt ned akkurat her, på stedet der mennene i familien ble arrestert den 26. oktober 1942. Kvinnene ble arrestert hjemme på Bekkelagshøgda, den 26. november 1942. Vi er så takknemlige for disse snublesteinene som vi har fått i dag, sier Kari Gorwitz.
Faren Moritz døde fredelig i 2010, 97 år gammel, etter et langt liv med kona Ragnhild og de tre døtrene Unni, Edel (oppkalt etter tanten), og Kari. I alle år etter krigen måtte han leve med de smertefulle minnene fra tida i fangeleiren på Berg, der de jødiske fangene fikk lite mat og ble grovt mishandlet, og der han opplevde tapet av sin familie. Det verste for ham var det som skjedde om morgenen den 26. november 1942, da alle de jødiske fangene skulle sendes til «Donau» i Oslo. De ble stilt opp til appell, og faren og brødrene hans ble ropt opp. De måtte stille seg til høyre. Selv ble han stående igjen med mennene som var «arisk gifte». Tilfeldigvis var det også han som tok vare på en eske med det Gorwitz-familien hadde fått utdelt av proviant til reisen. Moritz sto der igjen med en eske full av brød og fiskekaker, og måtte se på at faren og brødrene ble jaget av gårde. Han fikk ikke tatt farvel, eller gitt dem deres del av maten. Han så dem aldri igjen.
– Dette plaget ham i alle år. Han gråt alltid når han fortalte dette, sier Kari til Dagsavisen.
– Det plaget ham veldig at de måtte ta fatt på den lange reisen til Auschwitz med båt og i kuvogner, uten mat, mens han ble stående igjen med alt, sier hun.
Resten av krigen levde Moritz Gorwitz i leiren med uvissheten om hva som hadde skjedd med familien hans. Når nye fanger kom til Berg, formidlet de rykter om hva som skjedde med jødene i Tyskland, men han visste ingenting om gasskamrene. Det fikk han først vite etter krigen.
Kari Gorwitz vokste opp med en far som hadde fått nesten hele sin nærmeste familie utslettet. Foreldrene, fem brødre, to søstre og en svigerinne.
– Han var et varmt og livsglad menneske, som hadde en egen evne til å leve her og nå. Kanskje det var denne evnen som berget ham gjennom lidelsen, at han alltid greide å være til stede i øyeblikket og glede seg over det.
– Han var også ganske åpen om det han opplevde under krigen, og var ikke redd for å vise følelser. Han var stolt av de diktene han og fangevennene hans skrev på Berg for å holde motet oppe, og kunne både le og gråte når han leste dem opp for oss, spesielt diktet «Bergprekenen», sier Kari, som forteller at det i dag er innredet til et lite museum i noen av de gamle cellene i fangleiren på Berg, der et eget rom er viet til Gorwitz-familien. I dag er det moderne fengsel der, og far Moritz rakk å se «Gorwitz-cellen» før han døde. Det var sterk kost for ham.
– Han kunne også snakke om foreldrene sine, og jeg husker at han gråt når han ville lære oss sangene moren hans sang for ham da han var liten, forteller Kari.
– Han vokste opp med jødisk tro og tradisjoner, men etter krigen hadde han ingen tro igjen. Derfor ble han aldri medlem av Det mosaiske trossamfunn, forteller hun.
Dagsavisen 27. september 2015: «Familiene som forsvant».